I 1948 gav Odd Brochmann (1909 – 92) ut sin kjente barnebok Marianne på sykehus. To år senere ble boken filmatisert på oppdrag fra Sosialdepartementet. Denne artikkelen tar opp spørsmålet om hvilke formål filmen skulle tjene. Utad ble filmen presentert som et forsøk på å lære barn at de ikke skulle være redde for å komme på sykehus. Internt la helsemyndighetene imidlertid vekt på at den skulle være en opplysningsfilm om de sosiale goder og den medisinske service i landet. I tillegg vil jeg hevde at filmen sprang ut av et ønske om å presentere landets sykehusvesen fra dets mest moderne side. Avslutningsvis vil jeg også problematisere selve karakteristikken av filmen som en opplysningsfilm.
Se mer i denne utfyllende artikkelen i Tidsskriftet Den Norske Legeforening http://tidsskriftet.no/2003/12/kunst-og-legekunst/marianne-pa-sykehus