HISTORIEN OM NORGE - PÅ LIV OG DØD

9. episode: På liv og død
Karsten Alnæs tar oss med til det katolske Norge på 12- og 1300-tallet. På denne tiden var befolkningen sterkt hjemsøkt av tidlig død. Gjennomsnittlig levealder var bare 25 år, og særlig spedbarn var utsatt.

Mange babyer døde av barsk behandling rett etter fødselen, blant annet ble de herdet med kaldt vann. Mellom fødsel og dåp ble dessuten både mor og barn betraktet som urene og utsatt for alskens fristelser fra de underjordiske. Derfor var det viktig at den lille hedningen ble døpt så fort som mulig, ofte før moren var kommet ut av barselsengen.

De barna som overlevde, gikk et strevsomt liv i møte. Graver fra middelalderen forteller om et nedslitt norsk folk. Fukt, kulde og hardt fysisk arbeid førte til gikt og belastningsskader, verkende armer, rygger og ledd, plager som i dag ville kvalifisert til uføretrygd.

Lepra eller spedalskhet var en sykdom som preget middelaldersamfunnet sterkt også i Norge. Det var gjerne de fattige og trangbodde som ble smittet, og de ble avskydd og forsøkt isolert. Ofte måtte de bære en egen drakt som varslet om hva slags mennesker de var.

Det fantes leger, men å gå til dem var en risikabel affære. Bedøvelse fantes ikke, så behandlingen var ofte smertefull for dem som tok sjansen.